Vi får spørsmål fra våre kunder om hvorfor vi ikke reduserer våre betingelser like mye som Norges Bank senker sin styringsrente, og hvorfor rentenedsettelsen ikke trer i kraft omgående.

Norske banker sin inntjening er forskjellen i pris mellom hva vi låner penger inn til og hva vi låner penger ut til. Bankenes innlån består av lån i pengemarkedet i tillegg til innskudd fra kunder. Fordelingen mellom disse er ca 50/50.

Når banken tar opp eksterne innlån for å kunne låne ut til sine kunder, er det rentene i pengemarkedet som er utgangspunktet for hvilke betingelser banken oppnår. Ved uro i markedet stiger pengemarkedsrenten. Norges Banks mål med å senke styringsrenten er å presse pengemarkedsrenten nedover, men vi kan oppleve at reduksjonen på styringsrenten ikke får full effekt på pengemarkedsrenten.
Ergo kan man ikke sette likhetstrekk mellom en reduksjon i styringsrenten og hva bankene reduserer sine utlånsrenter med.

Når vi som bank endrer våre betingelser til våre kunder på lån og innskudd er vi regulert av Finansavtaleloven. Den pålegger oss og resten av det norske bankvesen visse retningslinjer i forhold til endringer.
Vi er pålagt varslingsfrist ved endringer i våre betingelser, og varslingsfrist er fristen fra renteendringen besluttes til den gjennomføres.
Utlånsrenten kan vi justere ned med en gang, men innskuddsrentene har 8 ukers varslingsfrist.
Når vi vet at innskudd utgjør ca 50% av bankenes innlån påvirker det 50% av grunnlaget for å sette utlånsrentene.

Det er med andre ord et sammensatt bilde å prise utlån, varsle utlån og skape en forståelse i markedet på hvorfor vi gjør som vi gjør.
Det enkleste hadde vært å sette ned renten på utlån til alle våre kunder med en gang, men dette ville være uansvarlig og kan i ytterste konsekvens sette banken i en meget vanskelig økonomisk situasjon.